Fiskekvotenes bidrag til verdiskaping på kysten?

Arnold Jensen, Arne Luther og Torbjørn Trondsen, Kystens Tankesmie AS

Regjeringen forbereder nå melding til Stortinget med sine anbefalinger for hvordan fiskekvotene skal fordeles i fremtiden. Fiskeressursene tilhører fellesskapet og fordelingen er av fundamental interesse for kystens næringsliv.

Myndighetene står helt fritt til å fatte vedtak om fordeling av fiskerettigheter til kvoter av våre felles fiskeressurser fordi EØS-avtalen ikke inkluderer fiske og fangst. Dette gir myndighetene handlefrihet til å fordele kvoterettighetene i tråd med havressurslovens formål om at de skal bidra til verdiskaping, sysselsetting og bosetting langs kysten. Dette til forskjell fra reguleringer av fiskeindustri og vannkraft som er bundet opp av EØS og avledede avtaler med EU som ofte er til hinder for politiske inngrep i markedsmekanismene

Fiskereguleringer er komplisert og vanskelig for de uinnvidde å skjønne og forstå konsekvensene de vedtakene som fattes. Dette gjelder ikke minst for fiskerne selv som blir stilt ovenfor et vanskelig valg om hvordan de skal tilpasse seg de tilgjengelige kvotene og fiskeindustrien som henter sitt råstoffgrunnlag fra fisken som landes. Hvordan kvotene fordeles får også direkte betydning for arbeidsplasser i kystkommunene som etter loven skal tilgodesees ved fordeling.

Nå har Regjeringen en god mulighet til å rette opp de skjevheter som Riksrevisjonenen avdekket. Det ble det påvist store avvik mellom fiskerilovgivningens målsettinger og fiskerimyndighetenes fordelingspraksis – spesielt bidraget til arbeidsplasser i kystkommunene som er blitt mindre og mindre med årene. 

Årsaken til dette knytter seg særlig til at myndighetene i stor grad har overlatt fordelingen av kvoter til kjøp og salg mellom rederier. De mest pengesterke rederiene har derfor fått anledning til å kjøpe opp kvoter fra andre redere som har hatt muligheten til å selge kvoter de opprinnelig har fått tildelt gratis fra staten. Kjøperne har samtidig fått anledning til å samle sammen slike kvoter – såkalte strukturkvoter, på stadig større fartøy.  

Strukturkvoter ble innført i 2003. Ordningen var omtvistet fra første stund ved at det tillot en fisker som hadde fått tildelt en kvote gratis fra Staten og selge den til en annen fisker. Fiskeren som kjøper kvoten ble gitt anledningen til å disponere strukturkvoten i 25 år. Kjøpesummen kunne avskrives skattemessig på lik linje med andre driftsmidler. Forenklet kan dette sies å være lånte kvoter med utløpsdato. Ordningens formål var å fordele Norges årlige fiskekvoter på færre båter slik at lønnsomheten per fartøy skulle økes.

De kommende årene fram mot 2032 skal disse lånte kvotene etter det opprinnelige opplegget tilbakeføres. I utgangspunktet skulle tilbakeføringen skje til den fartøygruppen i kystfiskeflåten som kvotene ble tatt fra. Det store dilemmaet som har oppstått i løpet av utleietiden, er at svært mange av de som har kjøpt/leid strukturkvotene, har fisket dem på båter som de har bygd betydelig større enn de båtene som avga kvotene.

 Tidligere ble en kystfiskebåt definert til å være et fiskefartøy som er mindre enn 28 meter. Etter strukturkvotepolitikken ble innført, ble denne maksimums lengdegrensen opphevet og erstattet med et mål for størrelsen på fartøyets lasterom. I praksis har derfor størsteparten av strukturkvotene over tid blitt flyttet fra mindre fartøy med tilknytning til mindre fiskerikommuner og til fartøy opp til 55 meter ( «Storkyst») som i stor grad er sentralisert til noen få større fiskehavner på kysten. Dersom opprinnelig plan følges, vil denne Storkyst gruppen måtte gi fra seg kvoter til fartøygrupper av en mindre størrelse. Dette vil medføre at fartøygruppen Storkyst vil få et mye mindre kvotegrunnlag til fordeling pr.fartøy. Betalingsviljen hos de som valgte å strukturere godt støttet av bankene har vært høy og banklånene har blitt ditto høye. De aktørene som sitter på slike lån, har med støtte fra sine organisasjoner presset på for at den opprinnelig tilbakeføringsavtalen ikke skal følges.  Dette kravet hadde også betydelig støtte fra den forrige regjeringen. Så det store spørsmålet er: Hva gjør myndighetene nå?  Hvis en går tilbake på de avtalene som har vært inngått om at kvotetildelingene har vært midlertidig og skal tilbakeføres, mister vel de fleste respekten for myndighetens styringeevne. Det bekrefter at det er kapitalkreftene som styrer uansett.

Kystfiskeflåten under 28 meter må få tilbakeført kvoteandelene som i dag er overført fartøy over 28 meter. Dette kan gi muligheter for nyetableringer innenfor kystfiskeflåten tilpasset de mindre kystsamfunnenes behov. Den ledige fangstkapasiteten i fartøy gruppen over 28 meter som oppstår ved tilbakeføring av kvoter til den mindre kystflåten, bør kunne kompensere kvotetapet ved kvoteoverføringer fra den øvrige havfiskeflåten. Det er jo et faktum at stor deler av trålerflåten har fått sine fisketillatelser på dispensasjon fra Deltakerloven som kun tillater at kun aktive fiskere kan få tildelt kvoter. Dispensasjonen var av Stortinget begrunnet i at trålerne skulle sikre leveranser og helårsdrift til nordnorsk fiskeindustri. Denne plikten overholdes ikke i dag og med myndighetenes velsignelse. Dette har ført til at nordnorsk fiskeindustri har mistet tilgang på 150-170 tusen tonn hvitfisk som trålerselskapene nå fryser ombord og eksporterer ut av landsdelen til fiskeindustrien på Møre og i utlandet – stikk i strid med lovens intensjoner. Overflytting til disse kvotene til blant annet storkyst som kompensasjon for bortfall av strukturkvotene  kan knyttes til leveringsforpliktelser som kan danne grunnlaget for en ny utvikling innen fiskeforedling i landsdelen som er helt nødvendig for å sikre arbeidsplasser og bosetting for kystsamfunnene.

Mye står på spill for mange og det er ikke bare fiskerne som berøres. Kvotepolitikken har betydelig påvirkning på hvordan fisken fiskes, hvordan den blir behandlet som råstoff for fisketilvirkning i kystsamfunnene og øvrig fiskeindustri med bearbeiding.

Selv om tilbakeføringen av strukturkvotene gjelder kystflåten, griper den så mye inn samfunnsøkonomisk at andre greiner av næringa må involveres, så som pelagisk fiske/kvoter, andre arter enn torsk, leveringspliktige trålkvoter, etc.  

Nord-norske kystsamfunn opplever generelt en avfolking. Jo lenger nord på kysten vi kommer, desto tydeligere blir det. Det største verdiskapingspotensialet vi har i nord, er i sjømatnæringa som er helt avhengig av tilgang på kvoter og fangstfordeling. Om vi skal berge kystbosettingen, sier det seg selv at vanlige folk må i større grad bry seg om og følge med på hvordan den politisk styringen av kvotene skjer i praksis, på vegne av det norske folk i fellesskap.