Derfor må trålkvotene tilbake til kystflåten

Av Steinar Eliassen, Kystens Tankesmies fiskerifaglige råd

Historien har vist at trålere ikke fungerer som leverandører av råstoff til en lønnsom fiskeindustri. Trålere passer absolutt ikke i omstillingen til det grønne skiftet. På 1960-tallet hadde vi ikke fått en oljeindustri som kunne gi Norge en rikelig pengeflom. I Nord-Norge var fiskeindustrien fortsatt en grunnpilar for arbeid og bosetting. For å sikre mest mulig stabil sysselsetting trodde noen at en moderne trålerflåte kunne sikre stabil råstofftilgang til fiskeindustrien ved å unngå sesongsvingninger. Dette viste seg dessverre ikke å holde stikk. I dette årtusenet har trålerne praktisk talt ikke fungert som leverandører av råstoff til industrien i det hele tatt i noen deler av året. At de sikrer helårlig tilførsel av råstoff er en illusjon uten rot i virkeligheten.

For å ta det grønne skiftet først, så slipper trålerne ut betydelige mengder CO2 i sin jakt på det som skal være våre evigvarende ressurser (fisken) – faktisk 4-5 ganger mer enn kystflåten. For det andre må trålerne bruke dieselaggregat som slipper ut store mengder CO2 for å produsere strøm til å fryse ned fangstene. For det tredje har de grove kjettinger på trålen som roter opp havbunnen og da slippes det ut det noen forskere mener er gigantiske mengder metangass. Metangass er enda verre enn CO2 i klimasammenheng. Og som om ikke det var nok, for det fjerde fanger trålerne mye mer småfisk enn tradisjonell kystflåte – fisk som skulle vokst opp og sikret ny rekruttering.

Vi står nå foran de samme utfordringene som for 30 år. Havforskerne har varslet at vi i 2025 vil få like lave torskekvoter som i 1992. Den gang var det bare et fåtall fiskeprodusenter som unngikk konkurs. Spesielt ble fiskeprodusentene i Nord-Troms og Finnmark hardt rammet. (På forespørsel overtok vårt firma tre av disse konkursboene.) I denne situasjonen opplever vi at trålerrederiene tjener store penger. Professor em. Torbjørn Trondsen har kalkulert trålernes superprofitt til 1,4 milliarder i året. I egen fiskeindustri taper trålerederiene derimot penger. Den største aktøren, med nesten 30 trålkvoter, leverte hvert av de to siste årene underskudd i sin landindustri på 200 millioner kroner.

Subsidiene som trålerrederier kan gi til egen fiskeindustri innebærer en konkurransevridning som gir disse uholdbare fordeler. Slik kan det ikke fortsette.

Alternativet til ikke å overføre kvoter tilbake til kystflåten, vil være å beskatte superprofitten til trålerne. Storsamfunnet vil i lengden ikke kunne sitte og se på at noen få kan berike seg på en uhørt måte på fellesskapets ressurser. Dessverre vil en beskatning av superprofitten i liten grad sikre flere arbeidsplasser og bosetting i kystsamfunnene.

Ved å vedta en reduksjon av trålernes kvoteandel med ti prosent i året, vil det kunne skje en jevn og gradvis nedbygging av trålerflåten. Trålerrederiene – og alle øvrige aktører i fiskerinæringen – vil få forutsigbare rammebetingelser.
Når vi nå for første gang på femten år har fått en fiskeriminister som har vist seg å ha innsikt i næringa, er det å håpe på at det vil skje en positiv utvikling i våre sårbare kystsamfunn – i overensstemmelse med havressursloven.

Steinar Eliassen, arbeidende styreleder