Leveringspliktens utrolige skjebne

Av Steinar Elliassen, Kystens Tankesmies fiskerifaglige råd.

Av alt det utrolige som skjer med trålernes plikt til å levere fisk til fiskeindustrien, er det nesten ikke til å tro at Nergård-konsernet tilbyr fisk til sin egen nedlagte fabrikk i Bø i Vesterålen.

Nergård har tre trålere med leveringsplikt til Bø kommune.  En av dem, «Breidtind», har bare leveringsplikt til Nergård Bø AS (tidligere Sjøbruket) som er en del av Nergård-konsernet. Nergård Bø AS er stengt ned og strippet for alt utstyr.  Bedriften har ingen ansatte andre enn konsernsjefen i Nergård, Tommy Torvanger som er daglig leder. Nergård Bø AS har heller ikke godkjenning for produksjon fra Mattilsynet eller godkjenning for kjøp fra Fiskeridirektoratet. 

Tidligere fiskeriminister Svein Ludviksen gjorde med et pennestrøk leveringsplikten om til tilbudsplikt (antagelig etter påtrykk fra Røkke m.fl.) i forskrift om leveringsplikt.  Det vil si at leveringsplikten nå går ut på at plikttrålerne skal informere de tilgodesette fabrikkene om planene de har for fiske neste halvår og eventuelt avtale levering i god tid før de starter fiske.  For å overholde leveringsplikten skriver derfor Nergård-rederiet i Tromsø den 27. november i år, til daglig leder i det nedlagte Nergård Bø AS, Tommy Torvanger, at de planlegger å fiske cirka 2,5 millioner kilo fisk de tre første månedene i 2024!  Det må være lov å spørre hvordan en slik absurd ordning kan fortsette når disse trålkonsesjonene ble gitt for å sikre arbeidsplasser i fiskeindustrien. 

Fryst råstoff

Nergård informerer også om at fisken i det vesentlige vil bli levert som fryst i Tromsø eller Senjahopen.  For nordnorsk fiskeindustri er det så godt som umulig å drive produksjon og skape lønnsomme arbeidsplasser basert på fryst råstoff.  Det er kun noen få markeder som aksepterer den kvaliteten som fryst råstoff gir – noen krever sågar tilsetting av tvilsomme/ulovlige kjemikalier.  Et graverende eksempel på at det ikke lønner seg å produsere av fryst råstoff, er Lerøy Norway Seafood AS som driver med underskudd i 150-millionersklassen hvert eneste år.  De kan fortsette å tape penger takket være kryss-subsidiering fra sin svært lønnsomme trålerflåte.  Personlig forsto jeg allerede for 20 år siden at trålere ikke kunne fungere for å skape lønnsomme arbeidsplasser i Nord-Norge.

Sesongutjevning og sysselsetting

Det heter seg at trålerne bidrar til sesongutjevning. Disse tre Nergård-trålerne planlegger å lande 7,5 millioner kilo fisk i den delen av året da kystflåten har sin hovedsesong. Da må en spørre seg om argumentet for trålfiske har stor gyldighet.  Dersom råstoffet hadde blitt landet ferskt i Bø kommune, ville det gitt et betydelig antall arbeidsplasser og så godt som all fiskeindustri ville ikke vært radert ut av kommunen.  Det hører med til historien at Nergård overtok et annet fiskebruk i Bø som er videresolgt med klausul om at der ikke kan drives fiskeproduksjon.

På toppen kommer at trålerne krever over tre ganger så store kvoter pr fisker som i den minste flåten og dobbelt så store som i den nest minste.  En omfordeling av kvoter til mindre fartøy, ville dermed gitt grunnlag for 2-3 ganger flere fiskere enn de som er mannskap på trålere. (ref. Flåten, Heen og Heen 2023.) Med en fiskeripolitikk i henhold til havressursloven ville ikke nedgangen i folketall vært like dramatisk, verken i Bø eller andre fiskeriavhengige kommuner i Nord-Norge, som det vi har erfart siste 20-30 år.  Dette ble varslet i klartekst fra Riksrevisjonen i 2020.

Tungvekterne

LO, NHO, Fiskebåt og Norges Fiskarlag advarer fiskeriministeren mot å foreta omfordeling av fiskekvoter.  At det har vært Fiskebåt sin holdning at en nærmest burde avfolke Nord-Norge er gammelt nytt.  At de har fått sunnmøringen som sitter på toppen av LO med seg, er ikke merkelig.  Tydeligvis har LO/NNN/Sjømannsforbundet ingen omtanke for befolkningen i Bø  eller i andre fiskerikommuner i nord. NHO har heller ikke noen gang stått i front for å støtte næringsdrift og bosetting i Nord-Norge (Ref Nord-Norgebanen og støtte for pendlerarbeidsplassene i oljeindustrien), så en forbauses ikke over NHOs holdning.

Når Norges Fiskarlag hiver seg på samme karusellen er det ganske sikkert at de marginaliserer seg sjøl som meningsberettiget i fiskeripolitikken i landsdelen.