Av Torbjørn Trondsen, Kystens Tankesmie AS
Hvorfor vil ikke Norge ha en fiskeindustri? Andelen av norsk fisk som fryses om bord på havgående fartøyer for direkte eksport øker stadig. I 2019 ble det landet 422 tusen tonn frosset torskefisk fra den norske havfiskeflåten, hvorav 73 prosent i Norges Råfisklags distrikt. Dette utgjorde hele 51 prosent av de totale landingene av norskfanget torskefisk.
Hoveddelen av dette kvantumet eksporteres direkte for videre bearbeiding ved utenlandsk foredlingsindustri. Eksporten bare av rundfrosset torsk, hyse og sei var på 200 tusen tonn – kun 9 prosent (46 tusen tonn) er registrert anvendt til norsk produksjon, i all hovedsak til klippfiskproduksjon på Møre.
Norge er altså blitt en råstoffkoloni for utenlandsk foredlingsindustri. En viktig årsak er at norsk fiskeforedlingsindustri er fullt ut konkurranseutsatt med tilsvarende utenlandsk industri med betydelig lavere lønninger.
Norsk fiskeripolitikk utenfor kaikanten er derimot ikke underlagt EØS-avtalens konkurranseregler. Havfiskeflåtens redere er derimot beskyttet av kvote- og salgsprivilegier hjemlet i Havressursloven, Deltakerloven og Råfiskloven. Denne posisjonen utnyttes maksimalt til egen nytte uten å vise ansvar for å forsyne norsk landindustri og fiskerisamfunnene med råstoff. Denne adferden støttes av norske myndigheter. For Norge betyr dette kanskje 2000 tapte industriarbeidsplasser langs kysten.
Til sammenligning foredler vår EØS-partner Island all fangst i egen industri. Praktisk talt ikke noe råstoff eksporteres uforedlet. Dette er blant annet en følge av nasjonale reguleringer som gir kvotetrekk og en høyere ressursrenteskatt ved eksport av ubearbeidet råstoff. Rederne har derfor funnet det mer lønnsomt å investere i verdiskaping på land. Dette kan Norges også gjøre – om vi vil.
Noe å tenke på for de som lager Nord-Norge planer.
Støtt vårt arbeid for en levende kyst. Gi engangsbidrag til Kystens Tankesmie.
Vi søker sponsorer som deler vår interesse om å sikre næringsvirksomheten på en levende kyst.