Ta trålkvotene tilbake til norsk fiskeindustri

Trålerfiskernes lønninger i 2019 for et normalårsverk var ifølge Fiskeridirektoratets tall i gjennomsnitt 1,2 mill. kr – en økning på 13 prosent fra de de tre foregående år. Dette var mer enn det dobbelte av den den norske industriarbeiderlønna på 583 000 kr samme år.

Trålerselskapenes avkastning på totalkapitalen var i gjennomsnittlig 12-13 prosent for å høste denne statsgaranterte og evigvarende ressurs.  Dette er tre ganger den alternative avkastningen på kapitalen for offentlige investeringsprosjekter med normal risiko med inntil 40 år planleggingshorisont og nesten dobbelt så mye av det som legges til grunn ved utbygging og drift av nye oljefelt – og det uten ressursrentebeskatning.

Resultatutviklingen er en følge av en gunstig kvoteutvikling, økende globale fiskepriser og et lavt rentenivå. I tillegg har myndighetene tillatt en reduksjon av trålerflåten til en tredel, erstattet med store frysetrålere med tre ganger så store kvoter på hvert fartøy. Begrunnelsen om å opprettholde lønnsomheten i trålfisket er derfor for lengst overoppfylt.

Konsekvensene av trålerpolitikken for kystkommunene med fiskeindustri, er nå mer dramatisk som en følge av et sterkt fall i arbeidsplasser og svekket kystbosetting som påpekt i Riksrevisjonens nylig avlagte rapport.

De gjeldende leveringsforskriftene gir trålerne anledning til å tilby frosset råstoff til globale priser fastsatt på fryseauksjonene som ligger 12-15 prosent høyere enn ferske landinger fra kystfiskerne, mens industrien etterspør ferskt råstoff til de samme betingelsene de kjøper fra kystfiskerne. Men trålerne nekter norsk fiskeindustri de råvarene de etterspør. Med loven i hånd, selger de 90 prosent av alt leveringspliktig fiskeråstoff ubearbeidet til bedre betalende utenlandsk fiskeindustri frosset om bord på så store fartøyer at mange heller ikke kan ikke gå inn i havnebassengene til de norske fiskeindustribedriftene.  

Formålet med de gjeldende forskrifter for de leveringspliktige trålerne er uendret -å sikre anlegg som bearbeider fisk stabil råstofftilførsel. Når de i virkeligheten leverer mindre enn 10 prosent av fangstene til foredling der de skal, er på tide å sette nye betingelser for tildeling av kvoter fra fellesskapet. Det økonomiske grunnlaget burde i alle fall være til stede.

De politiske ansvarlige partier må nå ta ansvar for å rette opp avviket mellom målsettinger og virkemidler i kvoteforvaltningen.

To regulatoriske grep er til rådighet:

1. Å fastsette prisene gjennom Norges Råfisklag for det leveringspliktige trålerråstoffet likt annet ferskt råstoff fra kystflåten -ikke påtvunget av global auksjonspris som praktiseres nå. De tilgodesette bedriftene kan da konkurrere seg imellom – uten innblanding av andre. Dette vil forbedre landindustriens konkurransedyktighet i de tilgodesette regionene som sikres råstoff til de samme vilkår som fra kystflåten i tråd med Havressurslovens formål om samfunnsøkonomisk verdiskaping i kystdistriktene.
2. Å innføre kvotetrekk på eksport av ubearbeidet råstoff slik det praktiseres på Island innenfor EØS avtalens bestemmelser. Dette tiltaket har ført til at islendingene ikke eksporterer råstoff til utenlandsk industri, men foredler all sin fisk før eksport.

Gjennomføring av en slik regelendring vil legge et press på aktørene for å finne nye teknologiske foredlingsløsninger. Det bør ikke møte noen store tekniske utfordringer.  Det foreligger nå effektiv tineteknologi som fullt ut gjenvinner den ferske kvaliteten av frossen fisk for videre bearbeiding (Se for eksempel www.coolnova.no hvor jeg også har vært involvert i utviklingsarbeidet). Når råstoffprisene er tilpasset annet kystfanget råstoff, kan ombordrosset råstoff være et godt supplement for industrien utenom de store sesongfiskeriene. Dette vil legge grunnlaget for mer stabile helårige arbeidsplasser i fiskeindustrien til erstatning av de sesongarbeidsplassene i fiskeindustrien som i hovedsak bemannes fra utlandet.